Gråt ved begravelse

På midten av 1800 tallet tenkte man at man kunne gjøre den avdøde skadelidende hvis de etterlatte sørget for mye. Den døde kunne da komme tilbake og spøke som et klagende gjenferd. Fòr å hindre dette overlot man sorgreaksjonen til profesjonelle gråtekoner. Gråtekonene gråt, jamret, slet seg i håret eller klærne som tegn på fortvilelse og smerte. Det var regnet som en ære å være gråterske. For det tårevåte arbeidet fikk kvinnene god betaling. De satt inntil 8 i tallet omkring kisten. Deres dragt var sort, med hvit nonnelignende hodepryd. Man kunne høre deres jammer på avstand, mens kista ble fraktet mot gravplassen. Jo nærmere de kom, tiltok deres klagehyl. De gråt virkelige tårer. Slik beskrives en begravelse med betalende gråtekoner.

Kilde Agderposten

Bilde-Norsk Folkemuseum