Spytting i kirka.

Spytting i kirka var en plage. Men presten selv var ikke bedre. Sogneprest J. E. Welhaven i Sigdal brukte å tygge skrå når han sto på prekestolen og spytta på prekestolgulvet så det hørtes over hele kirka. Det ble satt opp spyttebakker, men de som var der spytta heller på gulvet eller på veggene. I Flekkefjord var det en prest som fikk slutt på dette. Vaag Eriksen var prest i Flekkefjord prostiet og da han holdt messe var det en som spytta noe veldig og da sprakk det for presten. Han pekte på synderen og sa, nei nå får det være slutt med dette svineriet. Nå har jeg sagt det så mange ganger at jeg ikke vil ha spytting i kirka, så nå får det bli alvor av det. Alle så på mannen som fikk kjeft, og slutta å spytte. De var redd for at de ville få kjeft av presten hvis de gjorde det. Da sluttet det helt.